Forsiden
Internasjonalt arbeid
Internasjonalt urfolkssamarbeid
EMRIP

Internasjonalt urfolkssamarbeid

Sametinget samhandler og samarbeider med andre samiske og urfolks organisasjoner, institusjoner og nettverk som jobber grenseoverskridende.

Ansvarlig politiker
Aili Keskitalo ©Kenneth Hætta/Sámediggi
President NSR Ávjovárri
Aktuelt
Aili Keskitalo in UNs Permanent Forum for Indigenous Peoples
FN inviterer urfolk til høringer
Den 17. og 18. juni deltar urfolksrepresentanter på FN-høringer i New York....
Les mer
Silje Karine Muokta_Sametinget_Nært
Sametinget møter urfolkshøvding
Fungerende president Silje Karine Muotka møter høvding Raoni fredag 13. juni...
Les mer

Sametinget jobber for:

  • At de nordiske landene underskriver en Nordisk samekonvensjon som anerkjenner urfolks rett til selvbestemmelse.
  • En styrking av menneskerettighetene for urfolk.
  • En bærekraftig utvikling som trygger det materielle grunnlaget for samisk og andre urfolks kultur.

Nordisk samekonvensjon
Behov for en overnasjonal beskyttelse og overnasjonal tilretteleggelse av et regelverk som tar hensyn til den samiske befolkning i våre tradisjonelle om råder, har vært et stadig tilbakevendende tema når samiske organisasjoner har vært samlet.

Dette har skjedd med bakgrunn i at samefolket tradisjonelle områder gjennom historiens løp har blitt delt opp slik at vi bebor områder i fire land. I fire land med til dels ulik lovgivning, ulik politikk og ulike preferanser. Preferanser som i ulik grad tilgodeser samenes posisjon som urfolk og minoritet.

Under Nordisk Råds sesjon i Reykjavik i 28. februar 1995 besluttet de nordiske ministrene med ansvar for samiske spørsmål å inngå et samarbeid med sikte på en nordisk samekonvensjon. Det ble besluttet å nedsette en arbeidsgruppe som skulle utrede behov og grunnlag for en konvensjon. Denne arbeidsgruppen fremmet sin innstilling i juni 1998. Arbeidsgruppen skulle ikke legge fram forslag til konvensjonstekst, men komme med anbefalinger vedrørende den videre prosessen. Arbeidsgruppen konkluderte med at det er grunnlag og behov for en nordisk samekonvensjon og at dette arbeidet burde videreføres ved å oppnevne et ekspertutvalg med mandat til å utarbeide et forhandlingsutkast.

De respektive ministrene med ansvar for samiske spørsmål besluttet på møtet i Stockholm 7. november 2001 å nedsette en ekspertgruppe med oppgave å utarbeide forslag til en nordisk samekonvensjon. Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith ble oppnevnt som ekspertgruppens leder. De øvrige medlemmer og vara-medlemmer representerte alle framstående ekspertise inne folkerett og internasjonal urfolksrett.

I 2005 la ekspertgruppen fram et forslag til en nordisk samekonvensjon. Konvensjonsforslaget har som målsetting å sikre en bedre og tryggere framtid for samene både som et folk i Norden og som enkeltindivider innenfor de respektive nordiske land. Konvensjonsforlaget etablerer ingen krav eller utfordringer i forhold til de stater samene bebor ut over krav om nødvendig respekt for samisk identitet, språk, kultur og levesett. Dette er rettigheter som allerede er søkt tilstrebet i allerede eksisterende internasjonale rettslige standarder som gjelder minoriteter og som alle de nordiske land bekjenner seg til. Videre gjelder det rettigheter samene har som urfolk i Norden. Rettigheter som skal sikre mot fortrengsel og fremmedgjøring i forhold til de områder og de materielle forutsetninger for samenes egen kultur og levesett.

Erkjennelsen av den historiske tilstedeværelse av flere folk innenfor de respektive lands grenser skaper utfordringer med hensyn til gjensidig respekt og anerkjennelse av den enkelte folkegruppes opprinnelse, språk, kultur og levesett, og forplikter til aktiv handling fra statens øverste organer, og om nødvendig til samarbeid med andre stater dersom det er nødvendig for å realisere målsettingene.

Les mer om utkastet til Nordisk samekonvensjon her.

I mars 2011 startet forhandlingene mellom Finland, Sverige og Norge om nordisk samekonvensjon.

En arbeidsgruppe vurderte konvensjonskastet fra ekspertgruppen, og avga i 2007 en rapport - "Gjennomgåelse av utkast til nordisk samekonvensjon — vurdering av forholdet til gjeldende folkerettslige forpliktelser og gjeldende nasjonal rett i Norge". Arbeidsgruppen bestod av medlemmer fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, og Sametinget.

Forhandlingene mellom Sverige, Finland og Norge er organisert etter en toleddet modell. Den første fasen består av en gjennomgang av konvensjonsutkastet, hvor partene redegjør for sine synspunkter på de enkelte kapitler og artikler. Det vil ikke bli substansforhandlinger i denne fasen. I runde nummer to skal det gjennomføres reelle forhandlinger om konvensjonsutkastet. Det er en målsetning at hele prosessen skal være sluttført innen fem år. Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes av Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og har for øvrig representanter fra Utenriksdepartementet og Sametinget.

 

Biologisk mangfold

Det samiske samfunnet, og andre urfolkssamfunn, står overfor utfordringer som fordrer en dynamisk og sektorovergripende politikk og forvaltning der urfolksrettigheter, kulturvern og naturforvaltning må ses i sammenheng. Dette er viktig ikke bare fordi urfolks kultur kan sies å være nært knyttet til naturen, men også fordi internasjonale miljøkonvensjoner må ses i sammenheng med urfolksrettighetene. Bevaring av levesettet og kulturen til urfolk bidrar til bevaring av biologisk mangfold, og omvendt. Utvikling av miljøstandarder som trygger det materielle grunnlaget for samisk og andre urfolks kultur er viktig for å sikre en bærekraftig utvikling.

Internasjonalt er det FNs konvensjon om biologisk mangfold fra 1992 og FNs miljøprogram (UNEP)som er toneangivende og styrende i forhold til bruk og vern av verdens naturressurser. I dag er det 193 medlemsland som har ratifisert biokonvensjonen og som er forpliktet til å følge målene og formålet om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Naturressursene representerer store verdier og gir grunnlaget til menneskers liv, kosthold og helse. I FN jobbes det for bindende avtaler som skal sikre en rettferdig fordeling av de fordeler som bruken av naturen gir. Konvensjonen om biologisk mangfold anerkjenner den nære avhengigheten som er mellom urfolk og natur.

Det særlige tilknytningsforholdet mellom urfolks kultur og naturen er bakgrunnen for at Samerettsutvalget allerede i NOU 1984:18 foreslo regler for å beskytte samenes bruk av naturressursene. Dette tilknytningsforholdet ble allerede vektlagt av FNs Spesialrapportør Josê R. Martinez Cobo i hans rapport som ble utarbeidet i tidsrommet 1972-1982. I rapporten vektlegger Cobo viktigheten av å forstå og kjenne til hvilket tilknytningsforhold urfolk har til sine landområder. Naturen er basis for urfolks eksistens og for deres verdensforståelse, tro, sedvaner, tradisjoner og kultur som helhet. Tilknytningsforholdet er ikke bare relatert til rådigheten over land og ressurser eller hvor mye man kan utnytte disse, men like mye til andre aspekter av livet, slik som slektskap, overlevering av tradisjonell kunnskap og tilhørigheten til områdene.

Det samiske grunnsynet sier naturen bare er til låns og at den skal brukes på slik at den kan gå i arv til neste generasjon i samme tilstand som vi mottok den i. Denne tenkemåten er i samsvar med begrepet bærekraftig utvikling som er definert som en samfunnsutvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov. Begrepet ble gjort kjent i norsk språk gjennom rapporten Vår felles framtid fremlagt i 1987 av FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling, bedre kjent som Brundtlandkommisjonen, som ble opprettet i 1983.

  • FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD)

Verdens naturressurser gir grunnlaget til menneskers liv, kosthold og helse. FNs konvensjon om biologisk mangfold (22. mai 1992) er ratifisert og trådte i kraft for Norge 29. desember 1993. Formålet med CDB er bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av biologisk mangfold og rettferdig fordeling av de fordeler som bruken av biologisk mangfold gir (artikkel 1).

CDB anerkjenner den nære avhengigheten som er mellom urfolk og biologiske ressurser (forordet artikkel 12). CDB sier at statene skal respekter, bevare, og videreføre urfolks tradisjonell kunnskap, fornying og sikker (praktiseringen) som er relevant for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold (artikkel 8 j), videre at sedvanemessig bruk av biologisk mangfold som er i tråd med kulturell utøvelse skal beskyttes og oppmuntres (artikkel 10 C), og at utveksling av informasjon som er relevant i forhold til bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold skal inkludere urfolk og tradisjonell kunnskap (artikkel 17.2).

Konvensjonen om biologisk mangfold er viktig fordi den anerkjenner urfolks tradisjonell kunnskap og slår fast at statene er forpliktet til å respektere, bevare og videreføre slik kunnskap som er relevant for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold. Videre sies det at sedvanemessig bruk av biologisk mangfold som er i tråd med kulturell utøvelse skal beskyttes og oppmuntres.

Les mer om FNs konvensjon om biologisk mangfold her.

CBD jobbet mot 2010 mål for å hindre tap av biologisk mangfold. På Partsmøtet i 2004, COP 7, ble det gjort vedtak om arbeidsprogram for områdevern på land som skal sluttføres inne 2010 på land og 2012 for marine områder. Det ble også gjort et vedtak (VII/28) om full og effektiv urfolksdeltakelse ved etableringer og forvaltning av eksisterende og nye verneområder innen 2008.

På partsmøtet i Japan i 2010, COP 10, ble det gjort vedtak på 49 ulike temaer. Blant de viktigste temaene var vedtak en ny strategisk plan med 20 delmål under 4 strategiske hovedmål som skal nås innen 2020. DELMÅL 18: Innen 2020 er urfolks og lokalsamfunns tradisjonelle kunnskap, innovasjoner og skikker relevant for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold respektert, i samsvar med nasjonal lovgivning og relevante internasjonale forpliktelser, og til fulle integrert og reflektert i implementeringen av Konvensjonen med full og effektiv deltakelse av urfolk og lokalsamfunn på alle relevante nivå.

Naturen og kunnskapen om den representerer store verdier. På partsmøtet, COP 10, ble Nagoya protokollen vedtatt. Det er e internasjonal bindende protokoll under CBD som skal sikre en rettferdig fordeling av de fordeler som bruken av naturens genressurser gir. Koblingen mellom tilgang til genressurser og urfolks tradisjonelle kunnskaper om dem er et sentralt element i protokollen.

Selv om protokollen gir stor grad fleksibilitet til nasjonal tilpasning så styrker den urfolks rettigheter på mange områder. Det slås blant annet fast at urfolk kan ha eiendomsretten til genressurser i sine områder og at andre ikke kan gis tilgang tradisjonelle kunnskaper uten at urfolket som besitter kunnskapen har gitt sitt forhåndsinformerte samtykke til det.  Videre skal urfolks sikres en del av inntekten fra salget av varer laget fra genmaterialet fra planter eller andre organismer dersom urfolks tradisjonelle kunnskaper ble benyttes ved utnytting av genressursen.

Nagoya protokollen regulerer tilgang til genetiske ressurser og rettferdig fordeling av fordelene fra utnyttelsen av slike ressurser. Innholdet i Nagoya protokollen er av en slik karakter og viktighet i forhold til samiske rettigheter og samiske interesser at statene, i samarbeid med sametingene, må igangsette prosesser for å vurdere hvordan dette kan implementeres og lovhjemles ved endringer i eksisterende lovverk eller ved ny lovgivning om tradisjonell kunnskap. Nagoya protokollen er viktig for samene fordi den anerkjenner og ivaretar rettighetene og interessene som urfolk har til genetiske ressurser og til tradisjonell kunnskap som knytter seg til genetiske ressurser, herunder at også urfolk skal ta del i de fordeler som skapes ved utnytting av genetiske ressurser. Nagoya protokollen slår fast at det innbyrdes forholdet mellom genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap henger nøye sammen fordi urfolk besitter eierskap til dette.

Les mer om Nagoya protokollen her.

Sametinget har gjennom den norske delegasjonen deltatt i det internasjonale arbeidet med konvensjonen om biologisk mangfold og har blant annet bidratt til at statene er forpliktet til - så langt mulig og på den måte det er hensiktsmessig - å respektere, bevare og opprettholde - den tradisjonelle kunnskapen. En forutsetning for å kunne oppfylle denne forpliktelsen er kjennskap til kunnskapen. Dette innebærer bl.a. at de som innehar kunnskapen må bli hørt i beslutningsprosesser og politikkutforming om naturressurser i områder der urfolk bor og utøver sine næringer. At partene skal sikre slik medvirkning blir understreket som helt sentralt i det arbeidet som skjer under CBD for å konkretisere innholdet i forpliktelsene i art. 8 (j) og 10 (c).

I Norge har vi kommet forholdsvis langt med implementering av CDB artikkel 8(j) om tradisjonell kunnskap ved gjennomføringen av naturmangfoldloven, jf. særlig § 8 (kunnskapsgrunnlaget), men også § 1 (formål) om bruk og vern som grunnlag for samisk kultur og § 14 (vektlegging av samiske interesser) er relevant. Paragraf 8 i naturmangfoldloven annet ledd sier at myndighetene skal legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av og samspill med naturen, herunder slik samisk bruk, og som kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.

Les mer om naturmangfoldloven her.

Urfolksdeltakelsen i Norge reguleres av konsultasjonsavtalen mellom statlige myndigheter og Sametinget som sier at det skal konsulteres om lover og tiltak som påvirker samiske interesser direkte.
Sametinget inkluderes også i internasjonale prosesser knytet til tradisjonell kunnskap gjennom deltakelse i Norges delegasjon og forberedelser til slike møter. Både sett i lys av arbeidet som gjøres opp mot tradisjonell kunnskap i Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO) og oppfølgingen av arbeidet i den mellomstatlige komitéen for Nagoya-protokollen under CBD. Sametinget er av den formening at en egen lovgiving om tradisjonell kunnskap må komme på pass i Norge i fremtiden dersom alle forpliktelsene skal kunne gjennomføres og implementeres nasjonalt.

I tillegg finansierer Sametinget og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet prosjektet Árbediehtu – Samisk Tradisjonell Kunnskap som gjennomføres i regi av Sámi allaskuvla/Samisk høgskole  i Kautokeino. De samarbeider videre med Statens naturoppsyn om et prosjekt om tradisjonell kunnskap som finansieres av Miljøverndepartementet: ”Mennesket og naturarven.” Árbediehtu er et partnerprosjekt om dokumentasjon og beskyttelse av samisk tradisjonskunnskap i samarbeid med fire samiske institusjoner i Norge: Saemien Sijte, Árran, RiddoDuottarMuseat og Sjøsamisk kompetansesenter. Prosjektets hovedmål er å utvikle en metodologi for dokumentasjon, bevaring, beskyttelse og lagring av tradisjonell kunnskap.

Les mer om Árbediehtu her.

  • Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO)

Urfolk har en kollektive og individuelle rett til beskyttelse av sin materielle, og immaterielle kultur. Immaterielle rettigheter en fellesbetegnelse for rettsbeskyttelsen av intellektuelle frembringelser, som for eksempel musikk, kunst, bilder, litteratur, naturkunnskap og oppfinnelser. Beskyttelsen av immaterielle rettigheter er lovbestemt i de fleste land.

Internasjonalt er det organisasjonen World Intellectual Property Organization (WIPO), som arbeider for bruken og beskyttelsen av denne typen rettigheter. Organisasjonen er et såkalt specialized agency under FN, og administrerer i alt 23 internasjonale traktater som omhandler forskjellige aspekter av immaterielle rettigheter. 184 stater er medlemmer i WIPO.

Det forhandles nå under WIPO i mellomstatlige komité om en legalt bindende avtale på internasjonalt nivå for immaterialrett, genetiske ressurser, tradisjonell kunnskap og folklore (WIPO/GRTKF/IGC).  Sametinget informeres og gis til innspill til Norges forhandlingsdelegasjon, samt deltar i delegasjonen ved behov og når vi har administrativ kapasitet tilgjengelig.

I forhandlingene støtter Sametinget Norges posisjoner om at det skal innføres effektiv rettslig beskyttelse av tradisjonell kunnskap og at et slikt internasjonalt regelverk skal være rettslig bindende. Norge skal gå inn for at de berettigede i et beskyttelsessystem for tradisjonell kunnskap skal være de urfolkssamfunn eller lokalsamfunn som har utviklet (og utvikler) den tradisjonelle kunnskapen. Norge skal gå imot forslag om at staten eller andre myndighetsorganer skal være berettigede eller å ha rett til å peke ut de berettigede.

Arbeidet i WIPO/GRTKF/IGC ses i sammenheng med arbeid i andre relevante fora og allerede etablert relevant internasjonalt regelverk, bl.a. CBD og Nagoya-protokollen til denne og FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Norge skal i IGC - GRTKF arbeide for en minst like sterk beskyttelse som det som følger av Nagoya-protokollen, herunder at eventuelle resultater i IGC - GRTKF utfyller og utbygger Nagoya-protokollen på områder hvor den er taus eller ikke anses som tilstrekkelig.

Tradisjonelle kulturuttrykk: Norge kan støtte at det innføres et effektivt system for rettslig beskyttelse. Det er en forutsetning at vernet er klart avgrenset og balansert.
Tradisjonell kunnskap: Norge kan støtte at det innføres et effektivt system for rettslig beskyttelse som ligner på en immateriell rettighet, forutsatt at gjenstanden for beskyttelse er klart definert og avgrenset, og at det gjelder rimelige unntak.

Genetiske ressurser: Norge skal prioritere arbeidet for å få på plass et system med obligatorisk angivelse av opprinnelsen for genetiske ressurser og tradisjonell kunnskap i patentsøknader og søknader om plantesortsbeskyttelse.

Tradisjonelle kulturuttrykk (folklore): Norge støtter at det innføres et system for rettslig beskyttelse av tradisjonelle kulturuttrykk. Norge kan støtte at et slikt vern skal være rettslig bindende: forutsatt at det er klart definert og tydelig avgrenset mot den frie felles kulturarven (public domain).

Les mer om Verdens immaterialrettsorganisasjon/WIPO her.

  • UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization)

UNESCO er FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon. Organisasjonens mandat er å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme samarbeid mellom nasjoner innen de fire fagområdene.
Arbeidet med UNESCOs konvensjonen for vern og fremme av et mangfold av kulturuttrykk, er relevant i forhold til det arbeidet som gjøres i WIPO. Fra samisk hold er gamle samiske symboler å anse som en felleseiendom, og det strider mot samisk rettsoppfatning å gi enerett til dem. Dette fordrer en tosidighet vedrørende symbolbruk. Det er viktig å beskytte uønsket bruk og kommersialisering som ikke kommer samiske samfunn til nytte. Og det er viktig å ikke hindre nyttig samisk bruk av symbolene. Samiske kunstnere og andre må ikke hindres i å bruke samisk fellesarv og hukommelse. I forhold til patentmyndigheter er det viktig at dem viser varsomhet og forståelse på dette feltet. Sametinget vil ha et internasjonalt fokus på dette sakskomplekset fremover. Det har grenseflater mot andre temaer som for eksempel opphavsrettigheter til tradisjonelle joiker og samisk tradisjonelle kunnskaper. Sametinget vil holde seg oppdatert på dette arbeidet.

Les mer om UNESCO her.

Klimaendringer

Klimaendringer angår urfolk i aller høyeste grad fordi urfolk ofte lever nært naturen og således i fronten av klimaendringene. Dette gjelder særskilt for urfolk i Arktisk der klimaendringene skjer raskest. I tillegg er selvsagt regnskogene og andre skogområder viktige leveområder for mange av klodens over 300 millioner urfolk som lever i rundt 70 land.

Verdenssamfunnet har gjennom FN slått fast at hovedutfordringene for en bærekraftig utvikling er fattigdom, tap av biologisk mangfold, spredning av miljøgifter og menneskeskapte klimaendringer. Dersom de skadelige klimaendringene ikke bekjempes så vil det få katastrofale konsekvenser for menneskeheten. Det er et paradoks at de som gjorde minst for å skape klimaendringene rammes først og hardest. Et klima i endring fører til store skader. Utviklingsland, urfolk og små øystater er i en særskilt utsatt stilling og karakteriseres som de mest sårbare for klimaendringer.

Sametinget er først og fremst et politisk organ og må derfor arbeide aktivt og vi legger premisser for å komme til politiske løsninger på de endringene som skjer. Dette gjør Sametinget på tre fronter;

  1. Vi er aktive for å få gode forpliktende internasjonale avtaler om reduksjon av klimagasser.
  2. Vi støtter strategier for avbøtende tiltak i form av alternativ energiproduksjon, dersom disse også er rettferdige for urfolk.
  3. Vi er aktive i arbeidet med utforming av nasjonale tilpasningsstrategier for klimaendringer, og påser ikke påvirker samiske interesser negativt.

Til pkt 1:

  • Sametinget arbeider for å oppnå internasjonale forpliktende avtaler om reduksjon av klimagasser. Dette gjør vi internasjonalt, sammen med andre urfolk og sammen med norske myndigheter.
     
     
    • Vi har deltatt på urfolks globale toppmøte om klimaendringer i Anchorage i april 2009, og på mellomforhandlingene i Bangkok og Barcelona i forkant av klimatoppmøte i København under FNs klimakonvensjon.
    • Vi deltok i Norges delegasjon i København, Cancun og Durban på partsmøtene under FNs klimakonvensjon, både fra politisk og administrativt nivå.
    • Vi samarbeider også om klimapolitiske strategier i Samisk Parlamentarisk Råd som er et grenseoverskridende samisk samarbeidsorgan for samene i Norge, Sverige, Finland og Russland.
    • Vi har tett dialog med Naturvernforbundet og Regnskogfondet i det internasjonale klimaarbeidet.

Til pkt. 2:

  • Sametinget støtter nasjonale strategier for avbøtende tiltak for reduksjon av klimagasser. Alternativ energiproduksjon og utvikling av klimavennlig teknologi er viktig.
     
     
    • Vi arbeider for at avbørtende tiltak må iverksettes gjennom full respekt for urfolks rettigheter i form av deltakelse i beslutninger og sikring av naturgrunnlag.
    • Avbøtende tiltak må være rettferdige. Det kan ikke være slik at vi som har gjort minst for å skape klimaendringene, nå rammes hardest både av disse endringene og av de avbøtende tiltakene. Dette er det dessverre krevende å få forståelse for.

 

Til pkt. 3:

  • Sametinget bidrar i det nasjonale arbeidet for å utvikle tilpasningsstrategier for klimaendringene.
     
     
    • Vi ble enig med Miljøverndepartementet om mandat og sammensetning av et eget offentlig utvalg som nå utredet samfunnets sårbarhet og tilpasning til konsekvensene av klimaendringene. Rektor ved Sámi allaskuvla Steinar Pedersen sitter i dette utvalget.
    • Vi vil følge opp arbeidet med NOU 2010:10 Tilpassing til eit klima i endring
    • Vi satt i utredningsgruppen for delutredning 5: Tilpasning og avbøtende tiltak i Norwegian Arctic Climate Impact Assesment (NorACIA) som laget synteserapporten: Klimaendringer i norsk arktisk. Konsekvenser for livet i nord. Utgitt i mars 2010.
    • Så må vi ikke glemme; opprettholdelsen av det samiske samfunnets fleksibilitet i form av tradisjonell ressursbruk og kombinasjon av næringsformer er den beste strategien for å kunne tilpasse oss endringer. Derfor er lovgiving som sikrer retten til fjord- og kystfiske, sikrer arealgrunnlag for utmarkshøsting og reindrift en god klimatilpasningspolitikk. Dette arbeider vi med daglig.
  • FNs klimakonvensjon (UNFCCC)

FNs klimakonvensjon (UNFCCC) fra 1992 utgjør rammen for det internasjonale klimasamarbeidet. Sametinget inngår i den norske delegasjonen til partsmøtene, COP, under FNs klimakonvensjon.
Kyoto-protokollen fra 1997 bygger videre på denne konvensjonen, og gir de fleste rike land en tallfestet forpliktelse til å redusere sine klimagassutslipp. Kyoto-protokollens første forpliktelsesperiode til 2012 gir imidlertid svært små utslippskutt. Toppmøtet på Bali i 2007 satte derfor i gang en toårlig forhandlingsprosess for å sørge for økt innsats, som etter planen skal sluttføres i København. Forhandlingene framover er organisert i to arbeidsgrupper. Den ene skal forhandle frem nye utslippsforpliktelser for Kyoto-landene. Dette gjelder alle rike land bortsett fra USA som står utenfor Kyoto. Flere aktører mener at det trengs en ny forpliktende avtale ved siden av Kyoto, som sørger for utslippsforpliktelser for USA og som regulerer finansiering av utslippskutt og klimatilpasning i fattige land.

Den andre arbeidsgruppen for langsiktig felles handling (AWG-LCA) skal forhandle om hvordan verdenssamfunnet kan øke sin innsats mot klimaendringene. Mandatet er inndelt i fire områder der innsatsen skal økes på utslippsreduksjoner, tilpasning til klimaendringer, finansiering av klimatiltak og utvikling og spredning av klimateknologi. Diskusjonen om reduserte utslipp fra avskogning og skogforringelse i utviklingsland har vært en del av klimaforhandlingene siden 2005. Tanken er at utviklingsland som reduserer utslipp fra avskoging kompenseres økonomisk. 15 – 20 prosent av verdens klimagassutslipp stammer fra avskoging og degradering av skog i tropene.

Dette danner grunnlaget for det som nå har blitt til forhandlingene om REDD/REDD+ (Reducing Emissions from Deforestation and forest Degradation). Mer enn 60 millioner urfolk er avhengig av skogen for å overleve. For å forhindre at REDD-tiltak undergraver urfolks livsgrunnlag er det viktig at disse involveres i prosessen og at urfolks rettigheter respekteres. I flertallsregjeringens politiske plattform legges det opp til å videreføre det norske klima- og skoginitiativet, og trappe opp innsatsen til om lag 3 milliarder kroner årlig. REDD+ dreier seg om å stanse både storskala avskogning og forringelse av skogen. Men etterhvert som flere og flere land har sett nytten av å fremme de spesielle utfordringer de har med forvaltning av skog, har forhandlingene blitt utvidet. Nå omfatter de også tiltak for å øke tilveksten av trær i skog som er forringet - og områder som tidligere var avskoget. Denne utvidelsen er symbolisert ved et plusstegn etter navnet REDD, altså REDD+. Forkortelsen REDD og REDD+ brukes nå som en referanse til arbeid for å redde de tropiske skogene.

Sametinget forsøker å påvirke både Norge andres rolle i REDD+  i utviklingen av det internasjonale rammeverket, slik at det både bidrar til å redusere utslipp av klimagasser, stanser tapet av biomangfold og fremmer en bærekraft utvikling for urfolk som lever av og med de tropiske skogene. Sametinget vil at Norge fremstår som en spydspiss for menneskerettighetene i klimaforhandlingene, og at ILO konvensjon nr. 169 om urfolk legges til grunn for Norges posisjoner i forhold til rettighetene til urfolk. Og at urfolksperspektivet fremmes der det er relevant.

Les mer om FNs klimakonvensjon (UNFCCC) her.